Rådgiverne foreslo at han skulle få tak i en som var flink til å spille, i håp om at de milde tonene ville dempe hans opprørte sinn. Gud sørget for at David, som var en dyktig harpespiller, ble hentet. Hans oppløfrende og inspirerende spill hadde den ønskede virkning. Tungsinnet som lå lik en mørk sky over Saul, forsvant som ved et trylleslag. Når Saul ikke hadde bruk for David, drog han tilbake til saueflokkene oppe i fjellet. Alltid var han preget av ydmykhet i sinn og fremferd. Hver gang det var nødvendig, ble han kalt tilbake for å mildne kongens opprørte sinn inntil den onde ånd forlo ham. Saul la ikke skjul på at han satte pris på David og hans spill. Likevel følte David seg glad og letter hver gang han forlot kongens hus for å dra tilbake til fjellet og beitemarkene.