Vi må vokte oss for ikke å bli overlesset, ikke engang med det som syntes å være nødvendig for dagliglivet, slik at vi ikke klarer å ta oss av det viktigste. . . . De beste tanker og den mest intense innsats vies til egenskjærlige, personlige og jordiske interesser. Man tillater dette å dominere, så det hindrer en i å tenke på de evige ting. Sjelen hungrer av mangel på næring. Sinn og kropp blir utmattet i lange og anstrengende arbeidstimer for verdslige formål. Det er nettopp slik Satan vil ha det. Sinnets friskhet og vigør, alle de klare tankene, blir gitt til verden, og Gud får de sløve, spredte tankene, resultatet av et trett og bekymret sinn. Det som er av den største betydning og har å gjøre med de evige interesser, blir underordnet det daglige strev, og Gud blir berøvet den tjeneste som vil styrke åndeligheten, løfte tankene mot himmelen og føre sjelen inn i samfunn med Gud og hellige engler.