Fra toppen av Oljeberget så Jesus ut over Jerusalem. Alt var så vakkert og fredfullt. Det var påske, og fra mange land hadde Jakobs ætlinger kommet for å feire den store nasjonalfesten. Omgitt av hager og vingårder og grønne skråninger der pilegrimene hadde slått opp teltene, raget de terrasseformede høydedrag og praktfulle palasser. Og der lå de ruvende festningsverkene rundt Israels hovedstad. Det var som om Sions datter stolt ville si: «Her troner jeg som dronning, ... og sorg skal jeg aldri vite av.» Byen var like vakker og i egne øyne like sikker på himmelens velvilje som da den kongelige trubadur århundrer i forveien sang: «Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden, Sion-fjellet lengst i nord, den store konges by.»2 De praktfulle tempelbygningene dominerte synsfeltet. Strålene fra solnedgangen lyste opp de snøhvite marmormurene og gav gjenskinn fra gylne porter, tårn og spir. Dette var «skjønnhetens krone» - jødefolkets stolthet. Ingen israelitt kunne se ut over denne byen uten å føle glede og beundring.