I gamle dager var det skikk og bruk at en gjemte skattene sine i jorden. Det var mange tyver og røvere. Og hver gang det kom en ny regent, var det fare for at de rike ville bli ilignet en stor skatt. Dessuten måtte en alltid være forberedt på at landet kunne bli herjet av fiendtlige plyndringstokter. Derfor prøvde ofte de rike å bevare skattene sine ved å gjemme dem. Og jorden ble regnet som et relativt sikkert skjulested. Men ofte glemte en simpelthen hvor en hadde gjemt skattene. Kanskje eieren døde. Eller han ble skilt fra skattene ved fengsling eller landsforvisning. Slik ble rikdommen han hadde gjort så mye for å bevare, prisgitt tilfeldighetene. Den tilfalt den første og beste heldige finner. På Kristi tid var det ikke uvanlig at en fant gamle mynter eller smykker av gull og sølv på åkrer som ikke lenger var under dyrking.