Moses hadde en dyp erkjennelse av Guds personlige nærvær. Han så ikke bare ned gjennom tidene til den tid Kristus skulle bli åpenbart i kjød, men han så Kristus på en særskilt måte ledsage Israels barn på alle deres vandringer. Gud var en virkelighet for ham, en som alltid var nærværende i hans tanker. Når han ble misforstått, når det falt i hans lodd å møte farer og å gjennomgå hån for Kristi skyld, tålte han det uten å gjengjelde ondt med ondt. Moses trodde på Gud som en han behøvde og som en som ville hjelpe ham fordi han trengte hjelp. Gud var for ham en nærværende hjelp.