Troende foreldre har ofte overført deres eiendommer til deres ikke troende barn og legger dem demed bort fra deres makt til å gi Gud det som er hans. Ved å gjøre det på den måten fraskriver de seg det ansvar som Gud har lagt på dem og overgir disse midler til fiendens rekker, som Gud hadde betrodd dem for at de skulle gi tilbake til ham ved investering i hans sak, når han krevde det av dem. Det er ikke etter Guds orden at foreldre som kan skjøtte deres egne saker oppgir kontrollen over deres eiendommer, om (529) når det er til barn som har den samme tro. Det er kun sjeldent de har den grad av innvielse for saken som de burde og de er ikke blitt opplært i motgang og sorg så de vertsetter de evige rigdommer høyt og mindre på det jordiske. Midler som legges i disse hender er det største onde. Det er en fristelse for dem å sette deres lit til det jordiske og stole på eiendommene og føle at de kun har behov for litt i tillegg. Når de får midler som de ikke har oppnådd ved deres egen anstrengelse er det kun sjeldent de brukes forstandig.