I et syn om natten hørtes igjen Guds røst: "Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor." Men han var så fylt av bange anelser at han for øyeblikket ikke kunne gripe løftet med samme uforbeholdne tillit som før. Derfor bad han om et synlig bevis på at løftet ville bli oppfylt. Hvordan skulle paktens løfte kunne oppfylles når han ikke fikk noen sønn? "Hva vil du gi meg?" spurte han fortvilet, "jeg går jo barnløs bort. ... En tjener som er født i mitt hus, kommer til å arve meg." Han foreslo å gjøre sin gode tjener Elieser til adoptivsønn og til arving av hans eiendom. Men han fikk forsikring om at hans egen sønn skulle bli arving. Så ble han ført utenfor teltet og oppfordret til å se opp mot himmelen hvor talløse stjerner blinket. Da fikk han denne forsikringen: "Så skal din ætt bli." "Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig."