Moses ble ved hoffet til han hadde fylt førti år. Men hele tiden tenkte han på sitt eget folk og deres kår. Når han besøkte sine landsmenn som gikk og trellet, oppmuntret han dem med en forsikring om at Gud ville fri dem ut. Ofte var han harm og forbitret når han så den utett og undertrykkelse de var utsatt for, og hevnens ild brente i ham. En dag mens han besøkte dem og var vitne til at en egypter mishandler en israelitt, grep han inn og drepte egypteren. Det hadde ikke vært noen vitner til hendelsen, og øyeblikkelig begravet han egypteren i sanden. Nå følte han at han var parat til å hevde folkets rett, og han håpet de ville reise seg for å gjenvinne friheten. "Han trodde at hans landsmenn skulle fotstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte der ikke." 4 De var ennå ikke beredt for friheten.