Uro og misnøye hadde ofte forekommet på ferden til Sinai. Men Gud hadde båret over med folket på grunn av deres uvitenhet og hadde ikke ført straffedommer over dem for deres synd. Men i mellomtiden hadde han åpenbart seg for dem ved Horeb-fjellet. De hadde mottatt stort lys da de var vitne til Guds spesielle majestet, makt og nåde. Da de nå viste vantro og misnøye, pådrog de seg desto større skyld. De hadde endog sluttet pakt med Gud om å anerkjenne ham som sin konge og vise lydighet mot hans autoritet. I denne situasjon var deres knurring ensbetydende med opprør. De måtte derfor straffes raskt og effekrivt dersom Israel skulle unngå anarki og oppløsning. "Ild fra Herren slo ned mellom dem og fortærte noen ytterst i leiren." De mest skyldige blant dem som klaget, ble drept av lyn som slo ut fra skyen. I sin redsel tryglet de Moses om å be til Herren for dem. Dette gjorde han, og ilden sloknet.