Jeg har blittt vist at mange ikke korrekt verdsetter de talenter som er iblandt dem. Noen predikanter forstår ikke hvilket forkynnertalent ville være det beste for å fremme sannhetens sak, men kun på den nåværende tilfredsstillelse av deres følelser.Uten ettertanke viser de forkjærlighet for taleren som utviser en betraktelig iver for sin egen forkynnelse og forteller anekdoter som behager øret og begeistrer sinnet et øyeblikk, men etterlater ikke noe varig inntrykk. Samtidig vil de vurdere den forkynner lavt som i bønn har gransketemnet slik at han kan gi folk argumentene for vårt standpunkt på en tydelig måte og i en sammenhengende form. Hans arbeide versettes ikke og han behandles ofte med likegyldighet.