«Hva kan vi så lære av dette? At David ikke trodde på noen endeløs pine! Slik oppfatter vi det, og her finner vi et avgjørende bevis til støtte for den mer tiltalende, mer opplyste og den mer humane tanken at alle til slutt skal oppleve renhet og fred. Han fant trøst i tanken om at sønnen var død. Hvorfor? Fordi han med profetisk blikk så inn i en strålende framtid der sønnen var sluppet unna alle fristelser, fri fra lastene sine og renset for synd. Etter at han var blitt tilstrekkelig hellig og opplyst, slapp han inn i kretsen av avdøde, jublende ånder. Davids eneste trøst var at den kjære sønnen som var tatt bort fra synd og lidelse, nå hadde gått dit hvor Den hellige ånd ville opplyse hans formørkede sinn og gi ham kjennskap til himmelens visdom og udødelige kjærlighet. Når han på denne måten hadde fått en helliggjort natur, kunne han nyte den himmelske arven med dens hvile og glede. Det jeg her har sagt, viser at vi ikke kan gjøre noe her i livet for å oppnå himmelens frelse. Den avhenger hverken av en omvendelse eller av vår tro og bekjennelse.»