Kristus har imidlertid ikke bare knyttet sin undervisning til hviledagen, men også til arbeidsuken med dens mangfoldige strev. Han har visdomsord til den som går bak plogen og den som sår såkornet. Både i pløying og såing, både i våronn og høstonn, lærer han oss å se et bilde på nådeverket han gjør i hjertet. Altså, i nyttig arbeid av alle slag og under alle livets forhold ønsker han at vi skal finne en guddommelig sannhet vi kan lære. Da vil ikke lenger vårt daglige strevoppsluke oss og lede oss til å glemme Gud. Det vil snarere stadig minne oss om vår Skaper og Forløser. Tanken på Gud vil løpe som en gyllen renning gjennom vår daglige dont og våre daglige bekymringer. For våre øyne vil da igjen glansen fra hans ansikt avspeile seg i skjønnheten i naturen. Vi skal stadig lære nye lekser fylt med himmelske sannheter og bli mer og mer lik ham i renhet. Slik skal vi bli "opplært av Herren”, og i de praktiske livsforhold vi er blitt kalt under, skal vi "gjøre det [alt] for Gud".'