Folkemengden undret seg over denne læren som var så ulik fariseernes forskrifter og eksempel. Folk hadde fått den oppfatning at lykke bestod i å eie de ting som denne verden har å by, at berømmelse og ære av mennesker i høy grad var verd å trakte etter. Det var noe stort å bli kalt rabbi og å bli æret som kloke og religiøse mennesker ved å stille sine dyder offentlig til skue. Dette ble betraktet som toppen på all lykke. Men overfor denne veldige folkemengden erklærte Jesus at verdslig vinning og ære var all den belønning slike personer noen gang ville få. Han talte med visshet og overbevisning, og det var kraft i hans ord. Tilhørerne ble tause, og en følelse av frykt snek seg inn over dem. De så tvilrådige på hverandre. Hvem av dem kunne bli frelst hvis det denne mannen lærte, var sant? Mange var overbevist om at denne merkelige læreren var drevet av Guds Ånd, og at de tanker han fremholdt, kom fra Gud.