Har Gud noen gang åpenbart for disse selvbedratte sjeler at ingen irettesettelse eller tukt fra ham skal ha noen betydning for dem dersom den ikke kommer direkte gjennom et syn? Jeg stanser ved dette punkt fordi den stillingen mange inntar angående dette, er en Satans fortryllelse for å ødelegge sjeler. Når han har besnært og svekket dem ved sitt sofisteri slik at de fortsatt gjør Guds Ånds gjerning virkningsløs når de blir irettesatt, vil hans seier over dem være fullstendig. Noen som bekjenner seg til å være rettferdige, vil på samme måte som Judas forråde sin Herre i hans bitreste fienders hender. Fast bestemt på å ville følge sin egen vei og forfekte sine egne ideer vil disse selvtillitsfulle menneskene gå videre fra ondt til verre, inntil de vil gjøre hva som helst heller enn å gi opp sin egen vilje. I blindhet vil de fortsette på den onde vei, men i et slikt selvbedrag at de på samme måten som de villedede fariseerne mener at de gjør Guds tjeneste. Kristus skildret hvordan en viss klasse mennesker ville gå fram når de bare fikk anledning til å utfolde sin sanne karakter: "Men I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde noen av eder døden." Luk. 21, 16.