Selv om deres sinn var uforandrer, hadde de måttet inntømme det syndige og tåpelige i sin opprørske handlemåte da de hørte speidernes rapport. Nå innså de verdien av den velsignelse de så tankeløst hadde kastet vrak på. De bekjente at det var deres egen vantro som hadde stengt dem ute fra Kanaan. "Vi har syndet!" sa de. Dermed erkjente de at de selv hadde skylden, ikke Gud som de i ondskap hadde anklaget for løfrebrudd. Slik kom det noe godt ut av deres bekjennelse, tross alt. Selv om denne innrømmelsen ikke var noe utslag av ekte anger, tjente den likevel til å rettferdiggjøre Guds handlemåte med dem.