Guds folk sukker og jamrer over de vederstyggeligheter som skjer i landet. Med tårer advarer de de gudløse mot den fare de utsetter seg for når de trer den guddommelige lov under føtter. Og med usigelig sorg ydmyker de seg for Herren på grunn av deres egne overtredelser. De gudløse håner deres sorg og spotter deres høytidelige formaninger og forakter det de kaller deres svakhet. Men den engstelse og ydmykelse som preger Guds folk, er sikre tegn på at de holder på å gjenvinne dcn karakterens styrke og adel som de har mistet på grunn av synd. Når de så klart innser syndens uhyre syndighet, skyldes det at de kommer nærmere Kristus og at deres blikk er festet på hans fullkomne renhet. Deres anger og selvfornedrelse er uendelig meget mer antagelig i Guds øyne enn den selvgode, overlegne ånd som preger dem som ikke ser noen grunn til å beklage seg, men som håner Kristi ydmykhet og gjør krav på å være fullkomne mens de overser Guds hellige lov. Saktmodighet og ydmykhet av hjertet er betingelsene for styrke og seier. Herlighetens krone venter dem som bøyer seg ved korsets fot. Salige er de som sørger, for de skal trøstes.