Keiserens tilhengere var overbeviste om at de kristne fyrstene ville sette Den hellige skrift over menneskelige læresetninger og krav, og de visste at overalt hvor man fulgte dette prinsippet, ville pavedømmet til sist lide nederlag. Men i likhet med mange som siden den gangen bare har «det synlige for øye», skrøt de av at keiserens og pavens sak sto sterkt, mens reformatorenes sak sto svakt.