Han enset ikke den ufyselige gjødselkjerren han ble kjørt i, de truende blikkene fra forfølgerne, eller den fryktelige døden som ventet ham. Han som var død, men som lever i all evighet og som har nøklene til døden og dødsriket, var med ham. Berquins ansikt strålte av himmelens lys og fred. Han hadde tatt på seg finklærne – en fløyelskappe, en vest av atlask og damask og gullinnvevde bukser. – D´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the Time of Calvin, b.2, kap.16. Snart skulle han vitne om sin tro for Kongenes Konge og for hele universet, og ikke noe tegn på sorg skulle skjule den gleden han følte. Mens følget langsomt beveget seg gjennom de tettpakkede gatene, undret folk seg over den uforstyrrede freden og seierssikre gleden som preget ansiktet og holdningen hans. «Det er som om han sitter i en kirke og tenker på hellige ting», sa folk. – Wylie, b.13, kap.9.