Forvirret og skrekkslagen som Lot var, innvendte han at det var umulig å gjøre det han ble bedt om, for da ville ulykken innhente ham, og han ville miste livet. Mens han bodde i den fordervelige byen, og hele tiden var omgitt av gudløshet, ble hans tro sløvet. Himmelens fyrste stod ved siden av ham. Likevel bad han for sitt liv som om Gud, som hadde vist ham en slik omsorg og kjærlighet, ikke ville bevare ham. Han burde heller ha overlatt seg helt og fullt til den guddommelige budbærer og betrodd sin vilje og sitt liv i Herrens hendet uten spørsmål eller forbehold. Men som så mange andre prøvde han å legge planer på egen hånd. "Se, byen der borte er nær og lett og fly til, og den er liten; la meg da fly dit - er den ikke liten? - så jeg kan berge livet."