Gud har ikke vært uoppmerksom på de gode gjerninger og de selvfornektende handlinger som menigheten har utført tidligere. De er alle sammen skrevet ned i det høye. Men dette er ikke nok. De vil aldri kunne frelse menigheten når den holder opp med å fullbyrde sin misjon. Dersom den grusomme forsømmelse og likegyldighet som i fortiden er blitt åpenbart, ikke blir stanset, vil menigheten istedenfor å gå fra kraft til kraft, fortsatt utarte til svakhet og formvesen. Skal vi la dette skje? Skal denne treghet og følelsesløshet, denne sørgelige tilbakegang i kjærlighet og åndelig iver bli varig? Er det i denne tilstand Kristus skal finne sin menighet?