De bruker kun liten tid til forbedringav sinnet og kun liten tid til sosiale eller huslige gleder. De er kun til litt gagn for andre. Deres tilværelse er en fryktelig feiltagelse. De som på denne måten misbruker seg selv, føler at deres måte å arbeide uophørlig på er prisverdig. De ødelegger seg selv ved deres formastelige arbeide. De ødelegger (477) Guds tempel, ved å overtre menneskekroppens lov gjennom alt for mye arbeid hele tiden og likevel anser de det for å være en dyd. Når Gud krever dem til regnskap, når han krever de talenter igjen, som han har lånt dem med renter, hva kan de så si? Hvilken unnskyldning kan de gi? Var de hedninger som intet vet om Gud og blinde i deres avguderiske iver underkaste seg selv Jagannathas vogn, ville deres tilfelle være mere tolererbar. Men de hadde fått lys, de hadde fått advarsel etter advarsel om å passe på deres legemer, som Gud kaller for sitt tempel, i en så sunn tilstand så mulig, så de kan forherlige ham i deres legeme og ånd, som er hans. De forkastet Kristi lære: ”Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust fortærer og hvor tyver bryter seg inn og stjeler, men samle dere skatter i Himmelen hvor hverken møll eller rust fortærer og hvor ingen tyver bryter seg inn og stjeler. Fordi hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” De larseg vikle inn i verdens bekymringer. ”Men de som vil være rike faller i fristelser og snarer og mange uforstandige og skadelige lyster, som styrter mennesker i undergang og fortapelse.” De dyrker deres jordiske rikdommer som de uvitende hedninger dyrker deres avguder.