Det nye templet ble ikke hedret med herlighetsskyen fra Herren, men ved at Han som hadde hele gud dommens fylde i seg, var personlig til stede - Han som var Gud åpenbart i menneskelig skikkelse. Han som var hele menneskehetens håp, hadde virkelig kommet til sitt tempel da Jesus fra Nasaret underviste og helbredet i tempelgården. Det var fordi Kristus selv var til stede, og ikke av noen annen grunn, at dette templet var så mye herligere enn det første. Men Israel avviste gaven som himmelen tilbød. Da den ydmyke Læreren gikk ut gjennom den gylne porten den dagen, forlot herligheten templet for alltid. Frelserens utsagn hadde alt gått i oppfyllelse: «Se! Deres hus etterlates dere øde.» Matt 23,38.