Israelittene hadde tatt oppstilling på et høydedrag med utsikt over dalen der fiendehæren hadde sin leir. "Men midianittene og amalekittene og alle østens barn lå der i dalen så tett som gresshopper, og det var ikke tall på deres kameler; de var tallrike som sanden på havets bredd." Gideon skalv ved tanken på kampen dagen etter. Men om natten sa Herren til ham at han skulle ta med seg sin rjener Pura og gå ned til midianittenes leir. Der ville han få høre noe oppmuntrende. Gideon gikk da ned, og mens han ventet i mørket og stillheten, hørte han at en soldat fortalte en drøm til en kamerat. "Og se, et byggbrød kom rullende mot midianittenes leir, og da det kom til teltet, støtte det til det, så det falt; det kastet det overende, og teltet lå der." Svaret kameraten gav, gjorde et sterkt inntrykk på ham som lytter i mørker: "Dette er ikke noe annet enn israelitten Gideons, Joas' sønns sverd; Gud har gitt midianittene og hele leiren