Når mennesker kan undertvinge sitt legeme og være avholdende i alle ting bare for å vinne en forgjengelig krans som lønn for sin ærgjerrighet, hvor meget mer skulle så ikke de som bekjenner seg til å kjempe for en krone av uforgjengelig herlighet, være villige til å praktisere selvfornektelse? De bekjenner seg jo til å kjempe ikke bare for en herlig seierskrans, men også et liv som skal vare så lenge som Jehovas trone varer. De kjemper jo for rikdommer som aldri mister sin verdi, æresbeviser som er uforgjengelige, og en evig fylde av herlighet.