Fjellene omkring de beskjedne dalene var en stadig påminnelse om Guds skapermakt og en evig forsikring om Hans beskyttelse og omsorg. Disse pilegrimene lærte å sette pris på de tause symbolene på Herrens nærhet. De klaget ikke over sin tunge skjebne og følte seg aldri alene mellom de øde fjellene. I stedet takket de Gud fordi Han hadde gitt dem et fristed mot menneskers hat og grusomhet, og de gledet seg over at de fritt kunne tilbe Ham. Ofte når de ble forfulgt av fiender, var fjellene et sikkert vern. Fra de høye toppene sang de til Guds ære, og soldatene kunne ikke stanse lovsangen.