Sorg fylte himmelen da det ble klart at mennesket var fortapt, og at den verden som Gud hadde skapt ville bli befolket med dødelige skapninger. De ville være dømt til å leve i elendighet og sykdom, for til sist å måtte dø. Det fantes ingen utvei for overtrederne. Hele Adams familie måtte dø. Jeg betraktet den kjærlige Jesus og så et uttrykk av medfølelse og sorg i ansiktet hans. Snart så jeg ham nærme seg det sterke lyset som omhyllet Faderen. Min ledsagende engel sa: "Han har en alvorlig samtale med Faderen." Englene var urolige mens Jesus samtalte med Faderen. Tre ganger ble han omhyllet av det vidunderlige lyset rundt Faderen og den tredje gangen han kom fra Faderen kunne hans skikkelse sees. Ansiktet hans var rolige, fri for forvirring og tvil. Det skinte med en slik godhet og kjærlighet at ord ikke kan beskrive det. Så gjorde han det kjent for englehæren at det var funnet en utvei til frelse for den fortapte menneskehet. Han fortalte dem at han hadde bedt sin Far om å få gi sitt liv som løsepenger, å ta dødsstraffen på seg selv, så mennesket ved ham kunne få tilgivelse. Ved hans blods fortjeneste og ved lydighet mot Guds lov, kunne de oppnå Guds velvilje og komme tilbake til den vakre hagen og igjen spise av frukten på livets tre.