Når en lege få en pasient som lider av en sykdom han har fått på grunn av uriktig mat eller drikke eller andre dårlige vaner, men unnlater å gjøre pasienten oppmerksom på dette, så får han selv skyld i de lidelsene som måtte komme. Drankere, voldsmenn og slike som er blitt syke på grunn av umoral, er alle klare og tydelige eksempler på at lidelser kan oppstå som resultat av synd. De som forstår livets grunnprinsipper, burde arbeide ivrig for å bekjempe årsakene til sykdom. Hvordan kan en lege bevare sin fred når han hele tiden blir nødt til å se kampen mot smerte og må arbeide for å lindre lidelse? Er han kjærlig og barmhjertig om han ikke lærer sine pasienter at et strengt måteholdent liv er et middel mot sykdom?