Redselen var ubeskrivelig. Ingen gråt. De kunne rett og slett ikke. De løp bare fram og tilbake, sanseløse av redsel og fortvilelse, mens de slo seg for brystet og ropte: «Barmhjertighet! Verden går under!» Mødre glemte barna sine og løp omkring med krusifikser. Uheldigvis søkte mange ly i kirkene, men krusifiksene kunne ikke hjelpe dem. Forgjeves klynget de stakkars menneskene seg til alterene, men både helgenbilder, prester og vanlig folk ble begravd i de samme ruinene. Det blir anslått at 90.000 mennesker mistet livet denne skjebnesvangre dagen.