Elis irettesettelse av sønnene inneholder en alvorlig og betydningsfull sannhet som alle som har en hellig tjeneste, burde tenke over. "Når en mann synder mor en annen mann, skal Gud [øvrigheten] dømme ham; men når en mann synder mor Herren, hvem skal da be for ham?" Hvis de bare hadde forbrutt seg mor sine medmennesker, kunne de ha fått tilgivelse ved at dommeren sørget for at de sonet straffen og betalte erstatning. Og hvis de ikke hadde gjort seg skyldige i overlagt synd, kunne de ha brakt et syndoffer. Men deres synder hadde så nær sammenheng med deres tjeneste som prester for Den høyeste, fordi de skulle bære frem offer fot synd. Derfor ble Guds verk så vanhelliget og vanæret i folkets øyne, at det ikke fames soning for dem. Ikke engang deres egen fat våget å gå i forbønn for dem, selv om han var øversteprest. Han kunne ikke beskytte dem mot vreden fra en hellig Gud. De største av alle syndere er de som skaperringeakt for de midler rummelen har skaffet til veie for å frelse mennesker "de forkastet selv Guds sønn på ny og gjør ham til spott".