Når vi tenker på så framtredende læresentra som Wittenberg og Zürich og på så berømte personer som Luther og Melanchton, Zwingli og Oecolampadius, har vi en tendens til å mene at disse var lederne for bevegelsen, og at de var dyktigere og hadde mer å fare med enn de andre. Men når vi tenker på det som skjedde i det bortgjemte Sverige og på de mer beskjedne navnene som Olaus og Laurentius Petri – når vi vender oppmerksomheten fra læremestrene til elevene – da oppdager vi at de var kyndige teologer som hadde satt seg grundig inn i Bibelens budskap, og de vant en lett seier over de sofistikerte lærerne og pavens representanter.» – Samme.