Da patriarken ved middagstid en varm sommerdag satt i teltåpningen og så ut over det fredelige landskapet, fikk han øye på tre fremmede. Før de nådde frem til teltet, stanser de som om de var tvilrådige om hvilken vei de skulle ta. Uten å vente på at de skulle komme og be om en tjeneste, reiste han seg opp, og da det så ut som de var i ferd med å gå i en annen retning, skyndte han seg etter dem. Med utsøkt høflighet bad han dem gjøre ham den ære å være hans gjester til middag. Han sørger selv for vann så de kunne få vasket støvet av føttene. Selv valgte han ut maten han ville servere, og mens gjestene hvilte seg i skyggen, og måltidet ble gjort i stand, stod han ærbødig ved siden av dem mens de nøt hans gjestfrihet. Denne høflighetshandling hat Gud ansett for viktig nok til å bli omtalt i sitt ord. Tusen år senere ble den nevnt av en inspirert apostel: "Glem ikke å væte gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester."