Hver eneste dag var de blitt holdt oppe på mirakuløs måte ved Guds nåde. Hele tiden mens Gud ledet dem, fikk de vann når de var tørste, brød fra himmelen når de var sultne, og fred og trygghet under den skyggefulle skystøtten om dagen og under ildstøtten om natten. Engler hadde fulgt dem når de klatret opp bratte fjellskrenter og når de trasket langs knudrete stier i ødemarken. På tross av strabasene de hadde vært utsatt for, fantes det ikke en eneste svekling blant dem. Føttene hadde ikke hovnet opp undet den lange reisen, og klærne var ikke blitt utslitt. Gud hadde vernet dem mot de ville rovdyrene og alle giftige kryp i skogen og i ørkenen. Hvis folket fortsatte å klage på tross av alle disse tegn på Guds kjærlighet, ville han holde sin beskyttelse borte fra dem til de lærte å sette pris på hans barmhjertighet og omsorg, og ville vende om i anger og ydmykhet.