Ofte skjer det lignende bekjennelser i dag. Det er en uhyre forskjell mellom å innrømme kjensgjeninger etter at de er bevist, og å bekjenne synder som bare vi selv og Gud vet om. Akan ville ikke ha tilstått hvis han ikke hadde håpet å unngå følgen av sin forbrytelse. Men tilståelsen viste bare at straffen var rettferdig. Det var irgen sann anger over synd, ikke noe tegn til endret livsførsel, ingen avsky for det onde. Slik vil de skyldige gå til bekjennelse når de skal stå for Guds domstol, etter at hvert menneske har fått sin sak avgjort til liv eller død. Syndens følger vil få hvert enkelt menneske til å innrømme sin synd. En fryktelig skyldfølelse og en forferdelig angst for dommen vil tvinge frem denne bekjennelsen. Men en slik bekjennelse kan ikke redde synderen.