Hvis vi bare ville tenke på Gud hver gang vi ser beviser på hans omsorg for oss, hadde vi ham alltid i våre tanker og ville glede oss over å tale om ham og prise ham. Vi taler om timelige ting fordi de interesserer oss. Vi taler om våre venner fordi vi holder av dem. De er uløselig knyttet til våre sorger og gleder. Men vi har uendelig mye større grunn til å elske Gud enn til å elske våre jordiske venner, og det burde være helt naturlig for oss å gi ham førsteplassen i sinnet vårt. Det var ikke hensikten at de rike gaver han gir oss, skulle legge så store beslag på våre tanker og vår kjærlighet av vi ikke har noe å gi igjen til Gud. De bør stadig minne oss om ham og knytte oss til vår himmelske velgjører med kjærlighetens og takknemlighetens bånd. Vi oppholder oss for mye i nærheten av de lavtliggende steder her på jorden. La oss se opp mot den åpne dør i helligdommen der Guds herlighet stråler ut i Kristi ansikt, han som fullt og helt kan frelse "dem som kommer til Gud ved ham" (Hebr 7,25).