I sin dype fortvilelse gikk nå Juda helt bort til Josef. "Hør meg, herre! La din tjener få tale et ord for min herres ører, og la ikke din vrede opptennes mot din tjener; for du er som Farao selv." Med gripende veltalenhet skildret han nå farens sorg over tapet av Josef og hans betenkeligheter med å la Benjamin reise med dem til Egypt, fordi han var den eneste sønnen han hadde igjen etter Rakel, som han hadde elsket så høyt.