Kristus mente at en ættetavle ikke hadde noen kraft i seg selv. Han lærte at et åndelig slektskapsbånd overgår hvert naturlig slektskapsbånd. Jødene gjorde gjeldende at de nedstammet fra Abraham. Men de kom til kort i å gjøre Abrahams gjerninger. Derved viste de at de ikke var hans virkelige barn. Det åndelige slektskapet med Abraham viser seg bare i lydighet mot Guds stemme. Uten dette kan det ikke være tale om noen sann avstamning. Tiggeren hørte riktignok til en klasse som menneskene anser for å være mindreverdig. Men Kristus så på ham som en som Abraham godt kunne ha tatt inn i sin nærmeste vennekrets. Den rike mannen var omgitt av all mulig luksus. Men likevel var han så uvitende at han satte Abraham der Gud skulle være. Han skulle ha satt en ganske annen pris på sine opphøyde privilegier. Han skulle ha gitt Gud lov til å forme sinn og hjerte. Da ville hans stilling ha blitt fullstendig annerledes. Slik var det også med det folket han representerte. Om de hadde svart riktig på Guds kall, ville deres framtid ha artet seg på en helt annen måte. De ville ha vist sant åndelig klarsyn. De hadde midler til rådighet, og Gud ville ha økt disse midlene slik at de ville ha blitt tilstrekkelige til å gi velsignelse og lys til en hel verden. Men de hadde skilt seg fra Guds plan - ja, i den grad at hele deres liv var blitt forvendt. De sviktet på et vesentlig punkt: De brukte ikke gavene Gud hadde gitt dem som sine husholdere. i samsvar med sannhet og rettferdighet. Evigheten var ikke tatt med i deres beregninger. Følgen av deres troløshet var undergang for hele nasjonen.