Hvis Kristus hadde rettet oppmerksomheten mot fariseerne og fremhevet deres lærdom og fromhet, ville de tatt imot ham med glede. Men når han talte om himmelriket som en nådens gave til alle mennesker, forkynte han en side ved religionen som de ikke ville tolerere. Deres eget eksempel og det de lærte, hadde aldri gjort det lystbetont å tjene Gud. Når de så at Jesus tok seg av nettopp slike mennesker som de foraktet og støtte fra seg, vakte det til live den største uvilje i deres stolte sinn. De skrøt av at «løven av Juda stamme»6 skulle heve Israel over alle nasjoner. Likevel kunne de lettere ha tålt å bli skuffet i sine ærgjerrige forhåpninger enn de kunne tåle at Kristus irettesatte dem for deres synder, og den bebreidelsen de følte ved den renhet som omgav ham. Luk 4,16-30