Satan og hans engler forblindet jødenes øyne og formørket deres sinn. De egget folkets ledende menn og rådsherrene opp til å ta Frelserens liv. Folk ble sendt for å arrestere Jesus, men da de kom der han var ble de høylig forundret. De så ham full av medfølelse og medlidenhet over all den menneskelige sorg og smerte han var vitne til. De hørte at han i kjærlighet og ømhet talte oppmuntrende ord til de svake og hjemsøkte. De hørte ham med myndig røst irettesette Satan og befale at hans fanger skulle settes fri. De lyttet til de visdomsord som falt fra hans lepper, og de ble betatt. De klarte ikke å legge hånd på ham. De vendte tilbake til prestene og de eldste uten Jesus. Da de ble spurt: "Hvorfor har dere ikke ført ham hit?" fortalte de hvordan de hadde vært vitne til hans mirakler, og om de hellige ordene som de hadde hørt, fulle av visdom, kjærlighet og kunnskap. De avsluttet med å si: "Aldri har noe menneske talt som denne mann!" Joh.7,45.46. Yppersteprestene anklaget dem for at de også hadde blitt forført, og noen av offiserene ble skamfulle fordi de ikke hadde grepet ham. Prestene spurte i en hånlig tone om noen av rådsherrene hadde trodd på ham. Jeg så at mange av de skriftlærde og de eldste trodde på Jesus. Men Satan hindret dem fra å bekjenne det. De fryktet folkets mishag mer enn de fryktet Gud.