I et brev til noen venner i Praha skrev han: «Mine venner, jeg reiser med fritt leide fra kongen for å møte mine tallrike dødsfiender. Jeg setter hele min lit til den allmektige Gud og min Frelser. Jeg stoler på at Han vil høre deres inderlige bønner og legge sin klokskap og visdom i min munn så jeg kan stå imot dem, og at Han vil gi meg sin hellige Ånd til å styrke meg i sin sannhet slik at jeg modig kan møte fristelser, fengsel og en grusom død, om så skulle være. Kristus led for sine kjære. Skulle det da undre oss at Han har gitt oss sitt eksempel for at vi med tålmod skal kunne utholde alt for vår egen frelse? Han er Gud, vi er Hans skapninger. Han er Herren, vi er Hans tjenere. Han er verdens Herre, vi er bare usle, dødelige mennesker - og likevel led Han! Hvorfor skulle så ikke vi lide, særlig når lidelsen renser oss?