David hadde tydelig vist hvor høyt han aktet et menneskeliv, selv da han ble jaget omkring som et vilt dyr. Da han en gang gikk i dekning i hulen ved Adullam, tenkte han tilbake på de ubekymrede barneårene og utbrøt: "Hvem lar meg få vann å drikke av den brønn som er ved porten i Betlehem?"' På den tiden var Betlehem i filistrenes hender. Men tre av Davids tapre soldatet brøt seg gjennom vaktholdet og hentet vann til David i Betlehem. Men David kunne ikke drikke det. "Det være langt fra meg, Herre, å gjøre dette!" ropte han. "Skulle jeg drikke de menns blod som gikk av sted med fare for sitt liv?" Så tømte han ærbødig vannet ut som et offer til Gud. David hadde vært en krigens mann og hadde tilbrakt en stor del av sitt liv på slagmarken. Men få er blitt preget så lite av krigens forherdende og demoraliserende innflytelse som han.