Bortsett fra den glede Johannes fant i sitt kall, hadde hans liv vært fullt av sorg. Røsten hans var sjelden blitt hørt utenfor ødemarken. Ensomhet var hans lodd, og han fikk ikke se resultatet av sitt eget arbeid. Han fikk ikke være sammen med Kristus og være vitne til den guddomskraft som fulgte det større lyset. Han fikk ikke se hvordan blinde fikk syn, hvordan syke ble helbredet, og døde bli vekket opp til liv. Han så ikke det lyset som skinte fra hvert ord Kristus talte, og som kastet glans over de profetiske løfter. Den minste disippel som så Kristi mektige gjerninger og lyttet til hans ord, var i så måte privilegert i langt høyere grad enn døperen Johannes, og sies derfor å ha vært større enn han.