Jeg ble brakt ned til den tiden da Jesus spiste påskemåltidet med sine disipler. Satan hadde forledet Judas til å tro at han var en av Kristi sanne disipler, men hans hjerte hadde alltid vært kjødelig. Han hadde vært vitne til Jesu mektige gjerninger, han hadde vært med ham i hans virke og hadde akseptert de overveldende bevis på at han var Messias. Men Judas var påholden og grisk. Han elsket penger. Han beklaget seg sint over den dyre salven som Jesus ble salvet med. Maria elsket sin herre. Hanhadde tilgitt hennes synder, som var mange og hadde vekket hennes inderlige kjære bror opp fra de døde. Hun følte at intet var for kostbart å gi til Jesus. Jo dyrere salven var, dess bedre kunne hun gi uttrykk for sin takknemlighet til sin Frelser, ved å gi ham den. Som en unnskyldning for sin griskhet gjorde Judas gjeldende at salven kunne ha blitt solgt og gitt til de fattige. Men det var ikke fordi han hadde noen omsorg for de fattige. Han var selvisk og tilegnet seg ofte selv det som var betrodd ham til å fordeles blant de fattige. Judas tok ikke hensyn til Jesu behov, selv om han manglet det aller nødvendigste. For å unnskylde sin griskhet henviste han til de fattige. Denne generøse handlingen, som Maria viste, var en meget sterk irettesettelse av hans griske tilbøyelighet. Grunnlaget var nå lagt for at Satans fristelse skulle få en lett mottakelse i Judas hjerte.