Stahet er en hindring for all framgang. En stivsinnet mann vil ikke så lett la seg overbevise om noe han ikke kan se gjennom sine egne briller. Han vet ikke hva det vil si å vandre i tro. Han holder krampaktig fast på sine egne planer og meninger, uansett om de er riktige eller feilaktige. Men fordi han har akseptert og adoptert dem, holder han fast på dem. Han kan ha rikelig anledning til å se at han tar feil, hans brødre kan ta til gjenmæle mot hans meninger og hans metoder for å lykkes i arbeidet, men han setter en nesten urokkelig hindring i veien for andres overbevisning. Han vil foreslå planer som ikke stemmer overens med erfaringene og vurderingene til dem som er like intelligente og kloke som han. Han vil framsette påstander som om han hadde full oversikt og framholde sine idéer som fullt ut tilstrekkelige. Selvet har i så lang tid vært et herskende element at den uheldige mannen anser det for en særrett å ha sine egne idéer og tanker. Hvis hans råd ikke blir fulgt, vil han opponere i både små og store saker ved enhver anledning. Han vil tviholde på sine ord, enten de er sanne og riktige eller fullstendig feil. Når denne praksisen ofte blir gjentatt, vokser den seg til en inngrodd vane og blir til en del av karakteren.