Alle blir ikke ført til Gud på presis samme måte. Menneskelige vesener kan ikke forstå måten Gud arbeider med menneskenes sinn på. De kan ikke gjennomskue og definere den, for de er egenrådige og sneversynte. Kanskje det er lett for én å tilegne seg åndelig styrke og forståelse, mens en annen må lære å leve med «en torn i kroppen.» 2 Kor 12, 7. Til tider kan det se ut som om han vil forlate bakketoppen han står på og hoppe utfor stupet. Likevel, hvem tør si at Gud ikke fortsatt elsker og anser ham for sitt barn, selv om han klamrer seg til sin skjødesynd så hardt han kan. Er Guds hånd ikke fortsatt strakt ut for å frelse?