Hagar begav seg ut i ørkenen, og mens hun hvilte ved en brønn, venneløs og ensom, viste en Herrens engel seg for henne i menneskeskikkelse. Han tiltalte henne som "Hagar, Sarais trellkvinne", for å minne henne om hennes stilling og plikt. Så sa han: "Gå tilbake til din frue, og bøy deg under henne." Men det fulgte også trøst med irettesettelsen: "Herren har hørt din nød." "Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke skal kanne telles for mengde." Som en påminnelse om Guds barmhjertighet skulle hun kalle barnet Ismael - "Gud hører".