Det var også sørger for de fattige på andre måter. Ved siden av hensynet til Guds egne krav var det ikke noe som Moselovene la mer vekt på enn der å vise gavmildhet, vennlighet og gjestfrihet overfor de fattige. Selv om Gud hadde lovet å sørge for sitt folk, mente han ikke at fattigdom dermed ville være helt ukjent blant dem. Han sa tvert imot at det alltid ville være fattige i landet. Alltid ville det være noen som appellerte til deres sympati, godhet og velvilje. Da som nå var det mennesker som ble utsatt for ulykke, sykdom og tap av eiendom. Men så lenge de retter seg etter Guds undervisning, ville det ikke være noen blant dem som tigget eller mangler mat.