Det var ikke før enn i det annet åt av Sauls regjering at det ble gjort noe forsøk på å slå filistrene. Det var kongesønnen Jonatan som først slo til da han erobret garnisonen i Geba. Filistrene var opprørt over dette nederlaget og gjorde seg klar til et lynangrep mot Israel. Krigstromperene gjallet nå utover hele landet med kunngjøring om mobilisering av alle våpenføre menn, også fra stammene på den andre siden av Jordan. De skulle samles i Gilgal, og folket møtte villig frem. Filistrene hadde samler en veldig hær ved Mikmas "tretti tusen vogner og seks tusen hestfolk, og fotfolk så mange som sanden ved havets bredd". Da nyheten om dette nådde Saul og hans hær ved Gilgal, ble folket skremt ved tanken på de veldige styrkene de skulle kjempe mot. De var ikke forberedt på krig, og mange var så vettSkremte at de ikke våget å møte fienden. Noen satte over Jordan, andre gjemte seg i huler og jordganger mellom de mange steinknausene. Da tiden for angrepet nærmet seg, var det stadig flere som deserterte. De som ble igjen, fryktet det verste.