Som de nærmet seg hagen, la disiplene merke til den forandring som skjedde med Mesteren. Aldri før hadde de sett ham så sorgtung og taus. Etter hvert som han gikk videre, ble han stadig mer sorgfull. Likevel våget de ikke å spørre ham om grunnen. Han vaklet som om han holdt på å falle. Da de nådde frem til hagen, så disiplene seg ivrig om etter stedet der han pleide å være alene for å hvile. Hvert eneste skritt han nå tok, var besværlig. Han stønnet høyt som om han led under presset av en forferdelig byrde. De som var med ham, måtte støtte ham to ganger, ellers ville han ha falt om.