Ved sin mangel på selvbeherskelse er noen foreldre årsak til mange stormer. I stedet for på en vennlig måte å be barna gjøre dette eller hint snakker de i en bydende og skjennende tone mens de på samme tid kommer med kritikk og irettesettelse som barna ikke har fortjent. Foreldre, denne fremgangsmåten overfor barna deres ødelegger deres munterhet og iver. De gjør det dere byr dem, ikke av kjærlighet, men fordi de ikke våger å gjøre noe annet. De gjør der ikke av hjertet. Det er trelldom i stedet for glede, og dette fører ofte til at de glemmer å følge alle deres påbud. Av den grunn blir dere enda mer irritable, og det blir enda verre for barna. Irettesettelsen blir gjentatt, og barnas dårlige oppførsel blir femstilt for dem i glødende farger inntil de blir overveldet av motløshet. De tar det ikke så nøye med om de er til deres behag eller ikke. En "jeg-er likeglad"-stemning fyller dem, og de går vekk fra hjemmet, vekk fra sine foreldre, for å søke den gleden og nytelsen som de ikke finner hjemme. De får omgang med barna i gaten Og er snart likså ille som de verste av dem.