Kan vi undres over at noen av de unge blant oss under slike forhold ikke verdsetter religiøse fortrinn? Kan vi undres over at de blir ledet inn i fristelse? Kan vi undre oss over at de, så forsømt som de har vært, bruker sin energi til fornøyelser som ikke er til beste for dem, og at deres religiøse forsetter blir svekket og deres åndelige liv formørket? Sinnet blir av samme karakter som de ting det blir fylt med, og høsten blir av samme natur som utsæden. Er ikke disse kjensgjerninger nok til å vise hvor nødvendig det er å våke over oppdragelsen av de unge helt fra de tidligste år? Ville det ikke være bedre for de unge å vokse opp i en viss grad av uvitenhet med hensyn til det man i alminnelighet forstår ved utdannelse, enn at de skulle bli likegyldige angående Guds sannhet?